Røttene i hjemlandet og føttene i Vikingland.. 0

  • 21.04.2017 kl.11:49 i Blogg

Det er tøft å være å være mamma, kone og arbeidene kvinne i blant. Og med innvandringsbakgrunn blir det ikke noe mindre utfordrende.

I norsk oppdragelse er det viktig med barnets naturlige evner og interesser. Individet står sentralt. Oppdragelsen retter seg mot at barnet skal utvikle seg personlig. Leggetiden er ofte etter barne ?TV, rutinere mot «lørdags-godt» og stimulere barnet slik den er. Og de aller fleste barn går naturligvis i barnehage på dagtid. Barnet får være med å bestemme og velge selv. Det er akseptert å være i opposisjon og kritisk mot den eldre generasjonen.


Med oppdragelsen fra hjemlandet er man fokusert på at barnet representerer familien, barnet skal tilbys den beste utdannelsen, gjøre den selvstendig og hardt arbeidene i samfunnet. Allerede fra barnealder er man som foreldre fokusert på dette. Ambisjoner står sentralt. Barnet skal lære å respektere den eldre, og gjerne akseptere at foreldrene er den autoritære.

 Det er ikke så nøye om lørdags-godt regelen brytes, eller om legge tiden strekker seg noe lengre. Viktig å beherske eget språk både muntlig og skriftlig. For det kan vi gjerne sende barnet til lørdags-språk skole. Det er fint om barnet har en liten hobby i tillegg, gjerne i form av en idrett eller noe kulturelt. Det er viktig at barnet får gode karakterer, utdanner seg i høyere nivå og kommer ut med en god jobb. Investerer i en leilighet eller hus og kjøper seg gjerne en bil. Gifter seg og stifter egen familie. Først da er foreldre rollen komplett.

Mine foreldre selv følte at de hadde fått en ny sjanse i Norge ? den velferdsstaten med gratis legehjelp til barn, fantastisk barneomsorg og et land som gir utdanning til barna og ikke minst voksne uavhengig inntekt. Man er bare «dum» om man ikke benytter seg av denne enorme sjansen i livet, og derfor viderefører ens drømmer til virkelighet hos barna. Alt for barnets beste framtid.  Lite rom for å være i dialog med barnet.

Dog likevel ser vi med ca 10-15 år tilbakeblikk at flere foreldre med innvandringsbakgrunn blir tvunget til å «For norske seg». Dette fordi foreldre alene ikke kan forme et barn, samfunnet har også en viktig rolle i dette.

Men hva velger vi, som er nr. 2 i denne generasjons rekken ? Ideelt sett ville det vært fint med det beste fra hver kultur, men livet er dessverre ikke så svart/hvitt. Ettersom jeg jobbet fullt var jeg nødt til å sende mitt barn i barnehage som 1 åring før han hadde morsmålet i tungen. Han snakker ikke morsmål i stor grad i dag, enda jeg og mannen min snakker morsmål med han hver eneste dag. Det er ikke mange timer i hverdager vi får bruke på vårt morsmål etter arbeidstid før det er sengetid for sønnen vår og ny dag i vente. 

Vil dette føre til en større avstand med kulturen vår ? Skal vi sende også vårt barn til lørdags-språkskole ? En belastning med ekstra skoledag ? Vil han trives med dette, eller må vi tvinge han gjennom dette « for hans beste» ? Morsmål er jo tross alt viktig å mestre.

Isåfall hva er den riktige alderen? Allerede nå ved 4 års alder som en forlengelse av barnehage, hvor han kan synge og leke med andre barn som også er to-språklig?

Røttene i hjemlandet og føttene i Vikingland er ingen dans på roser for oss som vil ta integreringen til neste nivå..

 

Thunir

33, Lørenskog

Kategorier

Arkiv

hits