Fremmed i eget hjemland # 4 0

  • 09.08.2016 kl.10:10 i Blogg

Et sitat av den amerikanske forfatteren Hodding Carter sier ?Det finnes bare to varige gaver du kan gi til ditt barn. Det ene er røtter, det andre er vinger?.

Mine foreldre har gitt meg de røttene, men spørsmålet er om jeg klarer å gi det videre til mitt barn som er født i Norge, startet i barnehage som 1åring. Snakker norsk bedre enn tamilsk og ser det som sitt eneste morsmål, enda både jeg og mannen min ivrig snakker kun tamilsk til barnet vårt, tar han med til templer og andre tamilske samlinger for å gi han noe av de tamilske røttene.

For hver dag som går så ser vi hvilket flotte ting han uttrykker seg på norsk, og det er så vanskelig å holde tilbake med å ikke ha de fine samtalene på norsk med han.

  


 

Jeg og mannen min har aldri tvilt om hvor mye kunnskap om røtter betyr, og ikke minst lære om de tamilske tradisjonene og kulturen, slik at han får en tilhørlighet og føle en del av et felleskap. Det tror jeg også er helt gjennomførbart.

Men bekymringen er å gi han vingene  til å delta i denne kulturen, og være aktivt med å utvikle den. Vil han noensinne klare å fly med de vingene vi gir ham og ikke minst videreføre det til sine barn igjen ?

 

 

 

 

 

 

 


 

Mens jeg var i Sri Lanka opplevde jeg at en av mine nære ble alvorlig syk og lagt inn på intensiv avdelingen.

Det å møte sykehusene der er en kunst. Man må først krangle seg fram til at det faktisk ikke er nok at et menneske har levd hele 76år. Det er lov å behandle disse også, i alle fall når hun fra tidligere har kun høyt BT og helt oppegående dame. Deretter må man bringe alt fra skifte klær til sengetøy samt alle måltidene inkludert drikke, som pårørende, på dagligbasis.

I tillegg må en pårørende være tilstede 24/7, men får ikke gå inn til pasienten dersom det er på intensiv avd. mer enn kun noen få minutter. Kun sitte på benken utenfor. Dette er hva befolkningen i Sri Lanka møter når deres nærmeste er innlagt på sykehus. Allerede ved dag 1. er man utmattet og punktert for alt av energi.

Men som pårørende må du tørke av tankene at din nærmeste ligger for døden, og trå til med alt av det praktiske. Inkludert også om det er mitt på natten, dra til laboratoriet privat for å få blodprøver analysert.

Midt opp i det hele må du også tåle litt kjeft fra sykepleiere, samt leger som ikke forklarer hva som foregår. For her er leger guder og man kan ikke be de tenke seg om engang til.

Kun som en utenlandsk helsepersonell vet vi hvor langt medisinen strekker seg i dag, og man kan klare å stille de riktige spørsmålene, slik at de faktisk tenker seg om en gang til, og går vekk fra tanken om at 76 år er allerede et langt liv. Og behandlingen du får etter at de vet du er bekjent av noen som jobber på sykehuset eller er selv utenlandsk helsepersonell er virkelig en helt annen verden. 

Til en viss grad forstår jeg at det er nødvendig med enkelte av disse tiltakene for kontrollere folkemengden. Men det er bare måten ting blir kastet ut til en som får det hele til å virke så uetisk og til en viss grad umenneskelig. I iallfall for oss som har opplevd det norske helsevesenet med mikroskop.

Allerede her vet jeg at jeg vil aldri flytte tilbake til Sri Lanka, i alle fall ikke slik den er nå, nesten tiår etter «fredsavtalen». Det vil ta flere tiår før denne mentaliteten endrer seg, og verdien av et liv både som pårørende og familie kommer fram. Dette er bare et av få eksemplene hvordan systemet virker.

Sri Lanka er skjønn av natur og folkeglede.  Det er skinnende veier og elektrisitet til de fleste landsbyene i dag. Folket reiser seg på bussen og gir deg sin sete bare fordi du holder en pose i handa. Den eldre mannen på bussen sender sin avis videre når han har lest ferdig. Om du likevel høflig sier det går bra?så vil han bare smile og svare « dette er folkets avis».

Men systemene kan dessverre ikke måles opp til folkets hjerte. Og uten et fungerende system vil man aldri føle seg trygg..selv tiår etter krigen.

Hvordan er det da praktisk mulig å gi sønnen vår røttene og vingene, når vi selv flykter fra den selv i dag? Det er nesten umulig å få han til å føle seg hjemme i Sri Lanka, når ikke engang jeg klarer det. Kunnskapen alene om røttene er faktisk ikke nok til å utvikle vinger og fly. Man må dra dit ofte nok til å virkelig få bakkekontakt med begge språkene, systemet og folket, og først da vil du virkelig forstå røttene og klare å utvikle dens kultur og tradisjoner.


HØSTENS FAVORITTER

 

 

Fremmed i eget hjemland # 3 0

  • 08.08.2016 kl.12:48 i Blogg

"Turismen" fortsetter fra Jaffna til Negombo og videre mot Bentota, Matara og Galle. 

 

                                                               Sjø-vinden langs kysten slår en i ansiktet og ettermiddagssolen blender øynene ved Bentota. Man innser fort hvilket spetakulære strender det er i Sri Lanka med krystallklare blå majestetiske hav. De mest fargefulle magiske fiskene hilser en rett ved havoverflaten.

                                                              

Sri Lanka er nesten et uberørt og  naturskjønt bitte liten reisemål. Man kan kjenne ved smaken av maten at folk fortsatt prøver å bevare den tradisjonsrike måten å leve livet på. Fotsporene etter den dramatiske krigen er fortsatt til synet som et glimt i det bakre øyet om man ser nøye etter, men tydelig at innbyggere hever seg over det. Til tross for økende investering fra utlandet, også til og med fra Harald Rønneberg og Thormas Numme, er dette et land turisme ikke har smakt på de siste 30 årene.

             

 

Selvom jeg er tamilsk i blodet kommer automatisk turist-radaren fram i disse områdene. Dette er områder vi vanligvis ikke har prioritert tidligere når man har reist til Sri Lanka som barn. Da var det om å gjøre se alle slektningene og gamle vennene til foreldre. Følelsen av å være turist blir bare enda sterkere når man må prute på engelsk. Undrer et sekund om det er fordi de mest attraktive stedene er dominert av de singalesiske innbyggere og jeg ikke mestrer dette språket ? 

Men alle som er oppvokst utenfor Sri Lanka og vender tilbake vet godt de vil aldri føle seg hjemme i Sri Lanka igjen, ikke engang om de lærer seg begge språkene. I hjemlandet lengter vi etter "hjemmet" i Norge med de nærmeste vennene, huset som har "alt" og kollegaene som gir de hyggelige hverdagene på jobben, men ikke minst systemet som fungerer! Men "hjemme" i Norge, heller ikke norsk, egen-erklært og av andre rundt. Man har jo tross alt ikke fått den samme morsmelken og natta-historiene..Livet vil alltid gjenspeiles av å balansere mellom to forskjellige verden og fremmed følelsen vil alltid forfølge i begge landene.

Det er kanskje mer riktig å si "gamlelandet" enn hjemlandet for oss, ja det er hjemme på sett og vis. Men det er det gamle hjemmet som jeg og mine foreldre flyttet fra...det er alltid fantastisk med barndomsminnene, og det evige båndet med slektninger. I det jeg ser mine kusiner og fettere er det akkurat som vi aldri har vært skilt av tiden og avstanden. Tråden kan bare plukkes opp der vi slapp..Men er alt dette nok til å være hjemlandet ? Isåfall vil jeg da klare å vende tilbake og etablere meg her igjen ? Eller skal min generasjon bare rotfeste seg i et hjørne i Norge videre ? Hvordan blir det i Norge da? hvor lenge klarer vi å gi våre verdier videre til kommende generasjon ? Hva vil det norske folket si ?

 


 

 

Thunir

32, Lørenskog

Kategorier

Arkiv

hits